«Tekove pyahu» står det på veggen utenfor terassen vår. Det betyr «nytt liv» på guarani. Hvilket er meget beskrivende for vår tilværelse her. Nytt liv i et annerledes land.
Vi har allerede blitt vant til maur og kakerlakker inne i huset. Strømbrudd skjer titt og ofte. Vi har opplevd flere ganger i måneden at også vann, internett og telefonnett blir borte noen timer.
Vi har siden sist kommet inn i en ny hverdag her. For 3 uker siden kom studentene fra gå ut senteret (Normisjon sin bibelskole i Trondheim). De er 6 ungdommer i alderen 18-19 år og de skal være i Paraguay frem til begynnelsen av april. De bor på internatet rett ved siden av oss, og det har vært veldig fint å bli kjent med dem. Det har vært stor stas for gutta våre å ha flere rundt seg som gir dem oppmerksomhet og spiller fotball med dem, og vi har fått hjelp til både maling av internatet og hagearbeid. Vi er vertskap og mentorer for dem og sørger også for at de får praksis på ulike steder.
Nå er det sommerferie på skolen her, helt frem til midten av februar. Samuel begynte i 1. klasse her og får som den eneste i klassen sin lov til å begynne i 2. klasse etter nyttår uten å ta eksamen, fordi han er utenlandsk og ikke forstår så mye spansk enda. Klassekameratene hans må bestå eksamen for å få kunne gå videre til 2. klasse, og de får karakterkort allerede i 1. klasse.
Noe av det som har forundret oss mest, er at barna holdes hjemme fra skolen når det regner. De dagene det har regnet og vi likevel har gått opp til skolen, eller vi har kommet på skolen når det har sluttet å regne om formiddagen, er lærerne der, men vi får beskjed om at det ikke blir skole den dagen fordi ingen andre elever er der. Det har i snitt vært minst en dag i uka hvor skolen har blitt avlyst pga været eller fordi for få elever møter opp (f.eks hvis de er ferdige med eksamen). Det regner ikke ofte, men når det regner, regner det mye, og da holder folk seg inne. Hvis det har regnet om natta, bruker elevene første time av skoledagen til å koste i skolegården.
Hver skoledag starter med en samling der lærere og rektor gir informasjon for dagen. En dag fortalte rektor at det viktig å holde sine avtaler/forpliktelser. Skolen hadde laget avtale med elevene om at de skulle betale inn et lite beløp hver måned for å dekke lønn til gymlæreren. Det var nesten ingen som hadde betalt for september. Skolen stod i fare for å miste tilbud om gymtimer hvis gymlæreren sluttet fordi skolen ikke kunne betale lønna hans. Elevene fikk 2 dager på seg til å ta med penger. Samuel leverte sin del på 2000 gurarani per måned, tilsvarende 3 norske kroner.
Vi føler oss rike, og heldige som har et skolesystem i Norge der elevene ikke trenger betale for lærernes lønn eller for papir til eksamen. Vi forstår hvorfor de ikke har fått minibank her i Atyrá enda eller hvorfor man ikke kan betale med kort noen sted. De fleste lever fra dag til dag og har ikke egen bankkonto eller sparepenger. Vi har inntrykk av at alle som har jobb her, får lønnen sin i kontanter hver 15. dag eller hver måned. Skal man kjøpe hvitevarer, er prisen oppgitt i summen man må betale hver måned. Altså er det få som kan betale alt kontant.
Samtidig har vi inntrykk av at folk er tilfredse. Vi har inntrykk av at ingen stresser med noe som helst. Derfor er det heller ikke rart at folk møter 40 min senere enn avtalt. En trenger ikke sende ut invitasjoner til bursdagsfest lang tid i forveien. Folk lever i øyeblikket og møter opp samme dag på forespørsel. Våre paraguyanske venner ler av at vi nordmenn er så opptatt av å planlegge alt langt frem i tid. De klarer ikke forholde seg til mer enn det som skal skje denne måneden. Mange ganger kan vi ikke gjøre som planlagt heller, f.eks vaske tøy eller skrive mail, fordi vann eller internett er borte den dagen.
Samtidig begynner vi å lære at vi ikke trenger å «booke inn tid i kalenderen» til andre her, for folk flest er bare hjemme og har ingen andre planer. Nesten ingen drar på ferie selv om det nå er skoleferie – arbeidet må gå sin gang for at man skal kunne ha noe å leve av. Vi har inntrykk av at det er få som føler seg ensomme her. Alle som er hjemme, har inngangsdøren på vidt gap. Det er en del av kulturen å stikke innom hverandre- uanmeldt og uhøytidelig. Vi som er vant til å alltid stenge døra etter oss når vi kommer inn, øver oss på å la døra stå åpen. Vi har allerede opplevd at folk har sagt de gikk for å besøke oss tidligere på dagen, men da de så døra var lukket, gikk de hjem igjen. Eller at hushjelpen som skulle komme kl 08, ikke banket på eller meldte sin ankomst, men satt stille utenfor og ventet til vi kom på at vi måtte åpne døra.
Siden forrige blogginnlegg har vi også fått oss bil, og det er vi utrolig fornøyde med! Det var ikke bare-bare å kjøpe bil! Først må man inn til hovedstaden, som er 2 timers kjøring unna. Vi skjønte fort at så å si alle bruktbiler er jukset med her. Flesteparten er importert fra Chile. Vi ønsket en bil/minibuss med plass til flere enn oss fire + volontør, men en helt ny bil kostet alt for mye. Vi har lært at det ikke er vits å se på kilometerstand her, for det kan ikke fortelle noe om hvor langt bilen virkelig har kjørt. En må heller se etter andre tegn på slitasje. Vi endte opp med å kjøpe en Hyundai 12 seter, men det tok lang tid fra Thomas skrev kontrakt til vi fikk bilen. Det var nemlig ikke bare-bare å overføre penger heller fra vår norske bankkonto til en konto her i Paraguay. Det måtte flere runder med kommunikasjon mellom vår norske bank og banken her før banken her aksepterte at det virkelig var våre penger og at det ikke var et forsøk på hvitvasking. Og da vi til slutt fikk bilen oppdaget vi at det ikke gikk an å stenge bagasjedøren, samt flere småting som at ene vindusviskeren ikke virket. Men etter en dag på verksted fungerer den tipp-topp.
Det å ta buss er en opplevelse i seg selv. Det er ikke bussholdeplasser, man må stille seg opp langs veien og stoppe bussen. Det er ingen som vet når bussen kommer, bare at den kommer. Vi har forsøkt å finne et mønster, og når vi har trodd at vi har skjønt at bussen går ca fem på hel og fem på halv, har vi likevel måttet vente opptil 1 time og 20 min på bussen. Det er også variabelt hvilken vei bussen tar til nærmeste større by. Enkelte ganger langs motorvei, andre ganger er det ristebuss langs en humpete jordvei, og vi har foreløpig ikke funnet ut av hvilken buss som går hvor.
Trafikksikkerhet er ikke prioritert her. Folk kjører moped med små barn på fanget, alltid uten hjelm, eller med babyer under den ene armen. Vi går på det vi tenker er en stappfull buss. Bussen kjører med døra åpen, vi får så vidt presset ungene foran oss inn døråpningen slik at vi selv står på trappetrinnet og kan hindre at våre barn faller ut av bussen i fart – for døra er alltid åpen. Vi blir overrasket over hvor mange flere som presses inn i bussen etter oss. Samuel presses inn i et hjørne på gulvet ved førersetet. Det står mange kvinner med små barn på armen i midtgangen og ut mot døråpningen. Til slutt er det så fullt at vi i familien har mistet hverandre ut av syne. Heldigvis er ikke bussen så full hver gang!
Det som er mest annerledes, bortsett fra klimaet/varmen, er at vi har en mye roligere hverdag med mye mer tid sammen – og det er deilig. Vi har noe å lære av våre paraguyanske venner – å nyte og være mer til stede i øyeblikket, å være fornøyd med å være og ikke å gjøre/prestere, ikke å stresse eller bekymre seg, men stole på at Gud ordner alle våre utfordringer.
Se bildegalleri under!
Kommentarer