Det går mot høst

Blogginnlegg april 2017

Det går mot høst i Atyrá. Det er deilig å kjenne at det er kjølig på morgenen og kvelden, i slik grad at man må ha på seg bukse og genser. På dagtid kan det fortsatt bli varmt i sola og temperaturen ligger på 25-30 C.

Vi er i gang med hverdag igjen. Det er nå over en måned siden skolens sommerferie var over. Til stor glede for oss har en av førskolene i Atyrá nå åpnet for å ta inn 3 åringer. Det har frem til nå ikke vært noe barnehage eller førskoletilbud til barn under 4 år. Jeremia har begynt på denne skolen, som er en katolsk privatskole som drives av nonner. Det likner mer på skole enn barnehage fordi man må ha på skoleuniform, må møte presis kl 7 hver dag og etter hvert skal de få undervisning i engelsk, spansk og guarani. Heldigvis er det også mye lek og aktiviteter tilrettelagt for aldersgruppen, som sang og dans, tegning, plastelina, lek på lekeplass. Førskoledagen varer til klokken 11. Vår volontør Gaute er med Jeremia hver dag og Jeremia virker riktig så fornøyd med å få være sammen med andre barn på sin alder. Spanskutviklingen hans har plutselig fått fart, f.eks så utveksler han noen fraser på spansk med Mari (vår kokk/hushjelp) hver dag idet han kommer inn døra etter førskolen. Mari er den første han møter hver dag, og det er moro å høre at han initierer til å prate på spansk selv.

Det har også gått greit med skolestart for Samuel. Spanskutviklingen hans stoppet opp i den lange sommerferien, og Camilla var derfor med han på skolen de første ukene for å hjelpe han med å forstå det som ble sagt og hjelpe han til å formidle seg. Nå klarer han seg alene på skolen og har mange å leke med i friminuttet. Selv forteller han om skolen som «topp».

Mange lurer på hva vi egentlig gjør her i Paraguay. Siden sist har vi brukt mye av tiden vår på å ordne papirer til å søke om oppholdstillatelse (vi er fortsatt ikke i havn med det!), spanskkurs, oppussing/drift av stedet vi bor på (som i fremtiden skal bli søndagsskole, klasserom og andre flerbruksmuligheter mellom Global Mission Camps og Filadelfia Atyrá), sikre god tilvenning for barna på førskole og skole. Studentene fra Gå ut senteret har nettopp reist tilbake til Norge og det er rart å ikke ha dem her lenger, for vi har brukt mye tid med dem. Vi har bl.a. vært på reise med dem til ulike byer og menigheter (Choré og Pedro Juan Caballero), og til indianerreservat. Vi har arrangert gateevangelisering for studentene og ungdommene i menigheten her.
I tillegg har vi brukt mye tid på å føre regnskap både for oss og for stedet vi bor på og pusser opp, og har ansvar for å sende inn jevnlige rapporter til menighetene og privatpersonene som støtter oss. Parallelt med dette er vi hele tiden bevisste på å bygge relasjoner til ledere i ulike menigheter for å kunne bidra som misjonærer i fremtiden. Vi har fått et kall til ledertrening og ser behovet for å utruste og hjelpe frem nye ledere (kanskje spesielt innenfor barne-og ungdomsarbeid). Vi har satt av vårt første år her til å lære språk, lære stedet og kulturen å kjenne og bygge relasjoner, men vi ser for oss at vi i de neste par månedene skal drøfte med lederrådet for pinsemenighetene her hva vi kan bidra med i de ulike menighetene, og starte med vårt misjonsarbeid etter det. Mer om det skriver vi om senere…
Vi har også hatt 3 besøk fra Norge, fra personer som har ønsket å se misjon i Paraguay eller som er tilbake for å mimre en fortid i Paraguay. Det at personer i alle aldere har lyst til å ta turen ut til oss og misjonsstasjonen Global Mission Camps for å oppleve misjon i praksis, er noe vi brenner for og ønsker å tilby dere hjemme i Norge. Så, velkommen hit!

Alt går ikke på skinner for oss – vi har mange ganger blitt oppgitt over byråkratiet og firkantede system, språkvansker, kulturforskjeller (spesielt at folk sier en ting for å være høflige i stedet for å si det som det er), og vi har blitt utsatt for korrupsjon. Vi kjenner innimellom på savnet av Norge, familie og venner. Samtidig er vi veldig takknemlige for god helse, trivsel for oss alle – men spesielt for barna, og for hvor heldige vi er på alle måter. Vi som er vokst opp i Norge har hatt mulighet for utdannelse som vi ser mange rundt oss aldri vil få mulighet til. Vi føler oss også rike på erfaringer innen jobb, menighetsarbeid, ulike reiser, ser at vi har fått oppleve veldig mye forskjellig og at vi av den grunn har noe vi kan gi videre til de vi møter. F.eks er Samuel den eneste i klassen sin som noen gang har flydd, og han imponerer også voksne her med det lille han kan av engelsk – fordi engelskkunnskapene er svært skrale her. Vi ser at vi bor veldig fint og har god plass sammenliknet med mange her, og vi ser hvordan klær, redskap, utstyr og møbler som har blitt sett på som gamle og slitte i Norge, blir til stor glede for mennesker her.  Vi ser hvor rikt samfunnet er i Norge, både på ressurser og materielle ting. På helsesenteret her i Atyrá er det tilgjengelig lege kun på formiddagen på hverdager, hun skriver resepter på baksiden av brukte ark som er klippet i mindre deler, for hun har verken pc eller tilgang på blanke A4-ark/reseptblokker. Politikontoret her er et lite, trangt og godt nedslitt hus som kunne for lengst trengt i det minste nye malingsstrøk. Stolen og den lille sofaen som står der har så mange flekker, hull og rifter at en godt brukt sofa som gis bort på finn.no, ville sett ny ut i forhold.  I klassen til Samuel har de sittet to og to på en pult fordi det ikke har vært pulter til alle. Når beskjeder skal gis fra skolen til hjemmet, må elevene skrive det ned i skriveboka si. Vi har inntrykk av at skolen verken har kopimaskin eller tilgang på ark. Ark som barna bruker til å tegne på i kunst- og håndtverkstimen, er tatt med hjemmefra.

Vi ser som nevnt tidligere også at vi har noe å lære av paraguayere; det å ikke se så mye på det ytre, verdien i å roe ned tempoet og bare ha tid til å prate med folk, gjøre mindre og bare være sammen. Det er fantastisk deilig å kunne invitere til bursdagsselskap 2 dager i forveien eller samme dag og så kommer alle de inviterte og noen til. Eller å dra på besøk til folk spontant og få opplevelsen av at de alltid har tid til å ta imot deg og at de ikke har viktigere ting å foreta seg. Vi blir oppmuntret av den hyggelige praten vi får med den kontoransatte når vi skal betale vannregningen. Vi har ikke følt oss ensomme et sekund her og det skal innbyggerne i Atyrá ha æren for.

Vi vil også med dette blogginnlegget takke for tiden vi har hatt med studentene fra Gå ut senteret. Det er plutselig litt tomt og stille etter dem, og stemningen har vært å ta og føle på de siste dagene med all den avskjeden de måtte ta med oss og alle vennene de har fått her i landet. Siste turen med dem ut til flyplassen ble nok meget tung for dem, men kanskje får vi se noen av dem tilbake i Paraguay i fremtiden – hvem vet. Vi er hvert fall stolte over å ha hatt ansvaret for så flott ungdom fra Norge i 4,5 måned her i Paraguay. Tusen takk for det dere la igjen av dere selv i Paraguay!
Det er moro å høre at det begynner å bli fullt på teamet som skal til Paraguay til høsten 2017.
Velkommen skal de være!

Vi ønsker alle en riktig god påske!

Forresten så hadde vi en tur til Argentina som dere kan se på bildet over. Vi måtte ut av landet en tur, og derfor ble det en veldig kort overnattingstur til Clorinda i Argentina. Rett over elva Paraguay hvor hovedstaden Asunción ligger inntil. Vi fikk typisk nok ikke med oss bilen inn i landet, fordi den enda ikke er registrert på vårt navn – så den måtte stå igjen på grensa. Heldigvis gikk alt greit!

En annen viktig liten historie vi må fortelle om er forklaringen til sofabildet av oss over. Det er i skrivende stund 7,5 år siden vi fikk kall til å reise til akkurat Paraguay. Det skjedde i denne sofaen, men den gangen stod den i Norge – nærmere bestemt hos Åshild og Jørgen Cloumann i Heddal. Da vi besøkte Heddal for første gang i 2009, dro vi til Latin-Amerika-konferansen med ønske om å reise ut som misjonærer til Sør-Amerika. Lite visste vi at vi skulle bli kalt til Paraguay nettopp mens vi satt i denne sofaen hos ekteparet Cloumann, og enda mindre visste vi at vi skulle finne akkurat denne sofaen hos pastorparet i Choré i nettopp Paraguay i løpet av første bo-år her! Artig!